– Iwona, jeg orker ikke mer. Robert sto på kjøkkenet med hendene i bukselommene. – Jeg orker virkelig ikke mer. Iwona rørte i suppegryten.
Det luktet dill, gulrot og nykokt kjøttsuppe. På benken stod tre urtepotter. Ved siden av lå strømregningen og husleiefakturaen som hun skulle betale senere. Robert så på alt sammen og kjente irritasjonen vokse i seg.
Alltid det samme. Alltid. Innkjøp, regninger, vask. Hva skal vi ha til middag, hva skal vi gjøre i helgen.
En mann kommer hjem fra jobb og får med en gang høre at søpla må ut eller at noe må ordnes. – Jeg er snart femti år, Iwona. Jeg vil ikke leve sånn lenger. Jeg vil kjenne på noe ennå.
Jeg vil leve normalt, ikke fungere etter en liste fra mandag til søndag. Iwona la treskjeen fra seg på en liten tallerken ved komfyren. Hun skrek ikke, spurte ikke om det var en annen kvinne. Hun gråt ikke.
Hun så bare rolig på ham, som om han nettopp hadde fortalt henne at han skulle bytte jobb fra i morgen. – Jeg forstår, sa hun. Robert rettet seg opp. I flere dager hadde han forberedt seg på denne samtalen.
Han hadde lagt argumenter i hodet: folk forandrer seg, etter så mange år har man rett til å ville noe annet, sønnen deres er jo voksen, man kan ikke vie hele livet til plikter. Han var klar for bebreidelser, for gråt, for spørsmål om alle årene sammen. Men Iwona tok bare av seg forkleet. – Veska di ligger på øverste hylle i gangen, sa hun.
– Den store. Robert kjente et stikk av skuffelse. Det var akkurat dette han hadde ventet seg av henne. Ingen følelser, ingen ild, ingen kamp.
Han tenkte at han hadde hatt rett. Iwona hadde for lengst blitt en del av leiligheten, like vanlig som kjøkkenskapet, tørkestativet og vannkokeren ved komfyren. Samme kveld pakket han sakene sine: noen skjorter, bukser, gensere, toalettmappe, telefonlader. Så gikk han.
Dorota bodde på andre siden av Wrocław, på et nytt boligområde nær sentrum. Leiligheten hennes så helt annerledes ut enn den han hadde delt med Iwona i så mange år. Lyse vegger, store speil, glassbord, enkle møbler, svarte lamper over kjøkkenøya. Ingen duker, ingen figurer, ingen bilderammer på hver hylle.
Selv kjøkkenet så ut som om ingen noen gang hadde stekt løk der. Dorota var i slutten av førtiårene, hadde alltid velstell hår og en måte å gå på som gjorde at folk la merke til henne. Hun jobbet i et stort selskap og ledet et team. Hun tok ofte telefonen om kvelden.
Hun snakket om prosjekter, møter og tidsfrister. Robert var imponert. Ved henne følte han seg yngre, lettere, som om livet virkelig begynte på nytt. Den første morgenen satt de ved kjøkkenøya.
Dorota hadde på seg en myk morgenkåpe og holdt en kopp kaffe mellom hendene. – Robert, bare én ting, sa hun. – La oss få dette avklart med en gang, så det ikke blir misforståelser senere. – Selvfølgelig.
– Jeg godtar ikke sånne ordninger hvor kvinnen gjør alt, og mannen setter seg foran TV-en etter jobb. Robert smilte. – Det forventer jeg heller ikke. – Nettopp.
Vi er voksne mennesker. Partnerskap er partnerskap. Ingen serverer noen. – Enig.
Dorota tok en slurk kaffe. – Rengjøring, innkjøp, matlaging, vask. Vi deler normalt. Fifty-fifty.
Robert nikket. Det hørtes fornuftig ut, faktisk ganske moderne. Han var da ikke noe barn. Han kunne lage seg en brødskive, sette på en vaskemaskin eller vaske en tallerken.
Og hvis dette var prisen for et liv uten klaging, uten evige samtaler om regninger og husarbeid, så så han virkelig ikke noe problem. De første dagene var alt perfekt. Om morgenen drakk de kaffe sammen. Om kvelden gikk de av og til ut og spiste eller ruslet rundt på torget.
Dorota fortalte om jobben, lo, spøkte. Hun kunne midt i uken foreslå et glass vin uten noen spesiell anledning. Robert var henrykt. Dette var akkurat det han hadde ønsket seg.
Letthet, spontanitet, et liv uten å stadig måtte forholde seg til plikter. Først mot slutten av den andre uken fikk han en melding fra Dorota. Han satt fortsatt på kontoret da telefonen vibrerte på pulten. «Kjære, siden du uansett kjører bil hjem, kan du handle?
» Under stod en lang liste. Laktosefri melk, egg, laks, ruccola, cherrytomater, avokado, ost, kullsyreholdig vann, kaffe, brød, oliven, yoghurt. Robert gled med fingeren over skjermen. Listen fortsatte.
Han smilte for seg selv. Dette var da ingen stor sak. Etter jobb satte han seg i bilen og i stedet for å kjøre rett hjem, svingte han inn mot supermarkedet. Han tok en handlevogn, åpnet meldingen fra Dorota og gikk mellom hyllene.
Først syntes Robert virkelig at alt var i orden. Dorota hadde sine ideer. Han hadde arbeidshender. Sånn forklarte han det for seg selv.
Det var hun som valgte hva de skulle spise i uken, hvilke håndklær som passet på badet, hvilket oppvaskmiddel som ikke luktet kjemikalier, og hvilken duft som skulle stå på hyllen ved speilet. «Den med bergamott er mye bedre», sa hun og viste ham et bilde på telefonen. «Sånn en, mye mer elegant. » Robert nikket.
Så var det han som hentet pakker på pakkeboksen. Dorota fant nytt sengetøy, kjøkkenbokser eller et glass-sett på nettet. Robert bar inn pappeskene. Dorota planla middagen.
Robert handlet. Først syntes han det var gøy. Etter jobb stakk han innom butikken, la stadig flere ting fra listen i vognen og følte seg litt som en som rett og slett var flink til å håndtere voksenlivet. Men listene til Dorota ble lengre og lengre.
Det holdt ikke lenger å kjøpe brød, smør og noe til middag. Man måtte finne en bestemt ostetype, riktig olivenolje, yoghurt uten sukker, ferske urter, vann av et spesielt merke. – Robert, ikke ta de vanlige tomatene, sa hun i telefonen. – De er smakløse.
Ta cherrytomater eller bringebærtomater. – Greit. – Og sjekk om de har fersk laks. – Greit.
– Og når du er ved rengjøringsavdelingen, kjøp oppvaskmaskintabletter. Robert stod av og til mellom hyllene og bladde gjennom meldingene for å sjekke at han ikke hadde glemt noe. Så pakket han alt i bagasjerommet. Verst var det etter at han kom hjem.
På parkeringsplassen virket posene ikke så tunge. Først ved inngangen til bygningen skar håndtakene inn i håndflatene. Hvis han ikke fant en plass nær inngangen, måtte han ta to turer. Dorota pleide å åpne døren for ham.
– Å, du er flink, sa hun, tok druer eller en eske bringebær fra en av posene og gikk rett inn i stuen. – Klarer du å lage middag i dag? ropte hun over skulderen. – Jeg har hodet som en ballong etter det møtet.
Første gang tok Robert det ikke tungt. Han lagde pasta med kylling. Andre gang stekte han fisk. Så sluttet han å telle.
Matlagingen hadde rett og slett blitt en del av kveldsrutinen hans. Dorota hadde alltid en grunn. Enten vondt i ryggen, eller så hadde hun sittet på et vanskelig møte hele dagen. Noen ganger hadde hun presentasjon neste morgen og måtte gå gjennom lysbildene.
Andre ganger var det mer prosaisk. – Robert, jeg kan virkelig ikke dyppe hendene i vann i dag, sa hun en gang og viste fram nymalte negler. – Jeg kom nettopp fra neglesalongen. Robert så på hendene hennes.
– Hva skal jeg gjøre, da? – Bare sett oppvasken i maskinen og tørk av benken. Ikke noe stort. Ikke noe stort.
Det uttrykket likte Dorota spesielt godt. Vask? Ikke noe stort. Man må bare legge tøyet i maskinen, velge program, henge det opp etterpå.
Oppvaskmaskin? Ikke noe stort. Bare fylle den, skru den på, tømme den etterpå. Kjøkken?
Det holder å tørke av plata, vasken og benken. Etter noen uker merket Robert at han beveget seg gjennom leiligheten om kvelden nesten helt automatisk. Først innkjøp, så matlaging, så tallerkener i oppvaskmaskinen, matrester i bokser, benken måtte tørkes, søpla måtte ut. Hvis vaskemaskinen var ferdig, måtte tøyet henges opp.
Og Dorota visste hvordan hun skulle rose ham, sånn at all trøttheten forsvant for et øyeblikk. En kveld omfavnet hun ham bakfra mens han stod ved vasken. – Robert, ser du. En ekte moderne mann, lo hun og kysset ham på kinnet.
– Min eks trodde at tallerkenen selv gikk tilbake i skapet. Men du? Ingen sånne gammeldagse hemninger. Robert rettet ryggen.
Det virket. Det virket virkelig. Han likte å tenke på seg selv som en moderne, selvstendig mann, fri fra gamle mønstre. Han ville ikke være den typen fyr som kaster sokkene under stolen når han kommer hjem og venter på at noen skal sette middag foran ham.
Så han gjorde jobben sin. En lørdag kunngjorde Dorota at leiligheten trengte en skikkelig rengjøring, «men vi deler,» presiserte hun med en gang. Robert tok støvsugeren. Dorota begynte å ordne kosmetikken på badet.
Etter et kvarter satt hun allerede på sofaen med telefonen i hånden. – Robert, kjør støvsugeren godt under sofaen også. Han støvsugde. – Og de hyllene på soverommet må tørkes.
Forsiktig med parfymene. Han tørket. Så vasket han speilet på badet, badekaret og gulvet. Da han bøyde seg over fugene ved dusjnisjen, kjente han ryggen.
Han satte seg et øyeblikk på det lukkede toalettsetet og tørket pannen. Og da tenkte han helt uventet på Iwona. I alle disse årene hadde lørdagsrengjøringen egentlig ikke eksistert for ham. Noen ganger gikk han ut for å kjøpe noe, noen ganger så han på TV, noen ganger holdt han på med bilen.
Og når han kom tilbake til stuen, var gulvet rent, badet luktet frisk, på tørkestativet hang tøyet, og i kjøleskapet var det mat. Han hadde aldri lurt på når Iwona gjorde alt dette, eller hvor lang tid det tok henne. Robert ristet på hodet. Nei, han ville ikke tenke sånn.
Det livet var annerledes. Det var nettopp den rutinen han hadde flyktet fra. Han reiste seg, tok en svamp og tørket vasken en gang til. Fra stuen hørte han stemmen til Dorota.
– Robert, når du er ferdig, lager du kaffe til oss? – Selvfølgelig! ropte han tilbake og overtalte seg selv igjen til at alt var i orden. Det gikk flere måneder.
Robert la stadig oftere merke til at han ikke hvilte etter jobb. På kontoret avsluttet han én ting, hjemme begynte han på en annen. Her skulle noe hentes, der skulle noe skrus, flyttes, bestilles eller ordnes. Noen ganger satte han seg endelig på sofaen om kvelden og hadde følelsen av at hele dagen hadde glidd mellom fingrene på ham.
Men så så han på Dorota og sa til seg selv at dette var det han hadde valgt. Han ville ha en energisk, velstelt, ambisiøs kvinne, en som ikke bare levde for middag, vask og om radiatoren varmet godt. Dorota var akkurat sånn. Hun kom hjem fra jobb full av historier.
Noen hadde bommet på en frist, andre ganger hadde ledelsen endret en beslutning. I siste liten fikk noen et nytt prosjekt, noen andre mistet en viktig kunde. Dorota fortalte om det med glød i øynene, gestikulerte og gikk rundt i stuen. Robert lyttet og følte at han deltok i et større, mer interessant liv enn det han hadde lagt igjen.
Derfor talte han ikke timer. Han ville ikke telle dem. En torsdag kveld ble døren til leiligheten revet opp. – Robert!
Dorota kom inn i gangen så fort at hun nesten mistet vesken. – Hva er det som har skjedd? – Jeg fikk… – Hva?
Hun så på ham med vantro. – Forfremmelse. Herregud, Robert, forfremmelse. Hun kastet seg om halsen på ham.
– De fortalte meg det i dag, etter møtet med direktøren. Fra neste måned overtar jeg hele teamet. Robert lo. – Gratulerer!
– Jeg visste at noe var på gang, men jeg ville ikke jinxe det. Dorota gikk rundt i stuen, klarte ikke å sitte stille. Den nye stillingen betydde et større team, mer ansvar og selvfølgelig bedre lønn. Men for henne telte noe annet mest.
– Vet du hvor mange år jeg har jobbet for dette? sa hun. – Hvor mange ganger jeg har hørt at det ikke var tiden ennå, at jeg måtte bevise mer, at kanskje om et år? – Nå fikk dere se.
Robert tok ut en flaske prosecco fra skapet, den de sparte til en spesiell anledning. – Dette er vel en spesiell anledning. – Absolutt. De satte seg sammen ved bordet.
Allerede etter det første glasset begynte Dorota å planlegge feiringen. – Vi må gjøre noe. – La oss invitere noen få ut på restaurant. Dorota rynket umiddelbart på nesen.
– Nei. – Hvorfor ikke? – På restaurant sitter alle stivt. Kelneren henger over hodet på deg.
Man ser på klokken, og så er det regningen og å lure på hvem som kjører med hvem. Hun satte fra seg glasset. – La oss gjøre det hjemme hos oss. – Ja, mer hjemmekoselig.
Robert så på stuen. – Her? – Hvorfor ikke? Dorota livenet opp med en gang.
Hun ville invitere noen få fra jobben: nestlederen sin, to ledere, en kollega fra finansavdelingen. Ikke alle, bare folk hun virkelig kom overens med. – Uten noe stort selskap, presiserte hun. – Noen få personer, mat, god vin, musikk, avslappet.
Robert nikket. Egentlig likte han ideen. Leiligheten var stor, stuen romslig, og Dorota hadde virkelig talent for å skape atmosfære. – Vi kan gjøre det neste lørdag.
– Perfekt. Dorota så seg rundt i rommet. Plutselig knep hun øynene sammen. – Men vet du hva?
Robert kjente igjen tonen hennes. – Hva? – Det hadde ikke skadet å friske opp litt her. – Det er jo fint.
– Det er fint, men se på den veggen. Hun pekte på veggen bak sofaen. – Den er liksom så kjedelig. Robert så på den.
For ham var den bare lys grå. – Kunne malt den om. – Nå, Robert, det er én vegg. Dorota gikk nærmere.
– Kanskje en varm beige, eller noe mellom sand og kaffe. Snart var også hyllen et problem. Ifølge henne stod den feil. Lampen over bordet var for kald.
Den gamle stolen i hjørnet av stuen så plutselig tung ut. Og bordet, hvis det skulle komme flere folk, måtte flyttes nærmere vinduet. Robert så stadig mer skeptisk på henne. – Dorota, det skulle være noen få på middag, og du planlegger oppussing.
Hun lo. – Hvilken oppussing? Én helg, så er det over. Vi gjør det sammen.
Lørdag morgen kjørte de til byggevarehuset. Dorota brukte godt over en halvtime på å sammenligne fargeprøver. – Denne går mot rosa. – For meg er den beige, for du ser ikke nyanser.
Til slutt valgte hun en farge som Robert ikke en gang prøvde å huske navnet på. I vognen havnet også malerruller, malerskål, maskeringstape, plastfolie, lyspærer, en ny lampe og flere småting de ikke hadde planlagt i det hele tatt. Ved kassen så Robert på summen. Over tusen zloty.
Det skulle bare males én vegg, mumlet han. Dorota kysset ham på kinnet. – Men det blir vakkert. Da de kom hjem, rakk Robert så vidt å ta av seg jakken.
– Først må vi flytte hyllen, bestemte Dorota. – Kom, ta den andre siden. Hun gikk bort, prøvde og ga opp med en gang. – Vent.
Jeg føler at vi kommer til å ripete gulvet. Du har mer styrke. Jeg skal passe på. Ser du om den går rett?
Robert bet tennene sammen og flyttet møbelet alene. Så tok han ned hyllene fra veggen. Dorota stod noen skritt unna med telefonen. – Litt mer til venstre.
Robert flyttet hyllen. – For mye. Han flyttet den tilbake. – Å, nå er det bra.
Så tok Dorota et bilde av stuen. – Vent, jeg vil se hvordan det ser ut på bildet. Robert la allerede plastfolie på gulvet. Da han åpnet malingsboksen, satte Dorota seg på sofaen og begynte å bla gjennom fargeprøvene.
– Robert, bare mal helt jevnt ved taket. – Greit. Han så på henne. – Vi skulle gjøre det sammen.
– Jeg gjør det jo. Jeg passer på at vi ikke angrer på fargen etterpå. Robert tok malerrullen. Den første stripen med maling skar gjennom den lysgrå veggen fra topp til bunn.
Dorota så på ham en stund. – Vet du hva? sa hun. – Det kommer nok til å bli skikkelig fint.
Robert tok mer maling på rullen. Han svarte ikke, bare malte videre. Det som skulle ta én helg, trakk ut i flere dager. Mandag kom Robert hjem litt etter seks og så allerede i gangen en pakke med den nye lampen lent mot veggen.
– Den kom, sa Dorota fra stuen. – Den må henges opp i dag. Robert hadde ikke en gang tatt av seg skoene. – I dag?
– Vi kan da ikke la det vente til fredag. Han sukket, og etter middagen klatret han opp på stigen, skrudde av den gamle lampen, koblet ledningene og brukte godt en halvtime på å prøve å få den nye til å henge perfekt over bordet. Dorota stod noen meter unna. – Litt mer til høyre.
Robert flyttet den. – Nei, for mye. Han rettet på den. – Nå er det vel bra.
«Vel» betydde ti minutter til. Neste dag var det andre strøket med maling. Robert kom hjem sliten, spiste noe raskt og la ut plastfolien igjen. Dorota satte seg på sofaen med laptop-en.
– Jeg må svare på noen e-poster, forklarte hun. – Etter forfremmelsen vil alle plutselig ha noe fra meg. Robert sa ingenting. Etter første strøk med rullen hørte han: – Robert, det skinner fortsatt gjennom her.
Han så på veggen. – Malingen er våt. – Jeg vet, men se ved hjørnet. Han sukket og rettet på det.
Onsdag skulle de sette sammen et lite nytt salongbord som Dorota hadde bestilt. Egentlig var det Robert som satte det sammen. Dorota satt ved siden av og leste instruksjonene. – Den skruen hører vel ikke til der.
– Den hører nøyaktig til der. – Er du sikker? – Ja, Dorota, jeg har bildet foran meg. – Greit, jeg spurte bare.
Da bordet var ferdig, viste det seg at det ikke passet på plassen hun hadde valgt. – Kanskje likevel ved vinduet? Robert flyttet det. Dorota rynket pannen.
– Nei. – Hva da? – For trangt. Bordet ble flyttet tilbake.
Så måtte hyllen flyttes igjen. – Den må flyttes litt til venstre. Robert så lenge på henne. – Vi stilte den jo i helgen.
– Men da var ikke lampen der. Nå er proporsjonene annerledes. Robert tok tak i møbelet. – Herregud, bare ikke ripete gulvet.
I det øyeblikket hadde han virkelig lyst til å si noe. Hva som helst. At hvis hun var så redd for gulvet, kunne hun holde den andre siden selv. At han etter en hel arbeidsdag ikke drømte om å flytte møbler fem centimeter.
At det var hennes selskap, hennes kolleger og hennes idé om en liten oppfriskning. Men han bet seg i tungen. Han visste hvor viktig forfremmelsen var for Dorota. Hun hadde kjempet for den i måneder.
Hun ville framstå godt overfor folk som hun nå skulle jobbe med på et annet nivå. Robert forklarte derfor for seg selv at det bare var noen dager igjen, så kom roen. Torsdag kveld bar han den gamle stolen og pappesker opp fra kjelleren, som Dorota plutselig mente var unødvendig rot. Så støvsugde han støvet under listene.
Deretter skrudde han opp hyller i stuen. Dorota gikk forbi, masserte nakken. – Jeg kan ikke bevege nakken lenger. – Da bør du kanskje legge deg.
– Tror jeg må. Jeg har sittet på møter hele dagen. Hun stoppet fortsatt ved hyllen. – Men den høyre siden er vel en millimeter for lav.
Robert la sakte fra seg skrutrekkeren. – Dorota… – Jo, det kommer til å irritere meg senere. Han rettet på det.
Fredag var det én dag igjen til selskapet. Robert kom tidligere hjem fra jobb, overbevist om at de skulle gjøre alt sammen om kvelden. Det gjenstod fortsatt å gjøre rent skikkelig, sette bordet, finne fram ekstra stoler og handle. Dorota dukket opp litt senere.
Allerede fra dørstokken så hun dårlig ut. Hun kastet av seg skoene, la vesken på gulvet og lente seg mot veggen. – Robert, jeg tror jeg er syk. – Hva er det med deg?
– Hodet mitt holder på å sprekke. Jeg skjelver. Hun la hånden på pannen. – Hele uken på full fart.
Jeg visste at det kom til å ende sånn. – Skal vi avlyse i morgen? Dorota så på ham som om han hadde foreslått noe absurd. – Nå dagen før, når du føler deg dårlig?
Hun gikk inn på soverommet og satte seg på sengen. – Jeg legger meg bare et øyeblikk, kanskje det går over. Robert stod i døren. – Og innkjøpene?
Dorota lukket øynene. – Listen ligger på kjøkkenbenken. Alt har jeg skrevet ned. Etter et øyeblikk la hun til med svak stemme: – Robert, vær så snill.
Jeg orker virkelig ikke i dag. På kjøkkenbenken lå et ark fylt fra topp til bunn. Kjøtt, oster, grønnsaker, oliven, brød, vin, vann, ingredienser til salater, ting til dessert, ferske urter. Robert leste hele to ganger.
En time senere dyttet han en stor handlevogn gjennom supermarkedet. Ved kassen betalte han nesten syv hundre zloty. Da han kom tilbake til bygningen, så han på bagasjerommet. Det var fylt til randen.
Han tok de første posene, så de neste. Håndtakene skar inn i fingrene. Han måtte gå inn flere ganger. På siste tur stoppet han på halvtrappen og satte posene på gulvet.
Han stod bare og pustet en stund. I posen øverst lå produktene til morgendagens middag. Robert så på dem, og for første gang tenkte han veldig tydelig: Hvis Dorota ikke orker å handle i dag, så kommer matlagingen i morgen også til å falle på ham. Lørdag stod Robert opp tidlig.
Dorota sov. Han stod en stund på kjøkkenet og så på handleposene som han så vidt hadde fått inn dagen før. Det var ikke tid til å tenke. Først gjorde han ferdig det som var igjen etter oppussingen: tok av maskeringstapen ved listene, rettet på stedet ved stikkontakten der malingen så ujevn ut etter at den hadde tørket, og bar ut plastfolie og tomme bokser.
Så tok han for seg rengjøringen: vasket gulvet i stuen, polerte glassbordet som viste hvert eneste fingeravtrykk. På badet tørket han speil, vask og dusjkabinett. Dorota våknet før middag. Hun stod et øyeblikk i døråpningen på soverommet, svøpt i morgenkåpen.
– Hvordan føler du deg? spurte Robert. – Sånn passe. Hun trykket fingrene mot tinningene.
– Hodet verker fortsatt. Hun så seg rundt i stuen. – Bare flytt de to stolene nærmere bordet. – Greit.
Robert så på henne. – Ja, selvfølgelig. Dorota gikk tilbake til sengen. Etter en stund hørte han: – Og kan du være litt roligere med grytene?
Det pulserer i hodet mitt. Robert lukket øynene, talte til tre, og gikk tilbake til kjøkkenet. Selskapet skulle begynne om kvelden. Listen var lang.
Han la kjøttet til steking, lagde to salater, skar osten i terninger, vasket grønnsaker, lagde pasta til toast og saus. Brødet skar han først helt til slutt, så det ikke skulle tørke. Dorota ville ha dessert. «Noe enkelt,» hadde hun sagt tidligere.
Enkelt viste seg å være en kake som måtte stekes, avkjøles og dekoreres med frukt. Robert så stadig på klokken. Tiden rant ut. På kjøkkenbenken stod boller, skjærebrett, kniver og krydder.
Fra ovnen kom lukten av kjøtt. I vasken vokste en haug med skittent oppvask. Robert tok av seg brillene, tørket ansiktet og støttet hendene mot benken. Han kjente ryggen, skuldrene, til og med fingrene som hadde klemt på kniv, klut og svamp siden morgenen.
Fra soverommet kom ingen lyd. Plutselig ble det helt stille. Robert tenkte at Dorota kanskje virkelig var syk. Og akkurat da åpnet døren til soverommet seg.
Han så på klokken. Det var omtrent en time til de første gjestene kom. Dorota gikk inn på kjøkkenet, rak i ryggen. – Jeg tror det har gått litt over, sa hun.
Robert løftet øyebrynene. – Bra. – Jeg tar en dusj. Jeg må ordne meg.
Før han rakk å svare, var hun borte på badet. Etter et øyeblikk hørte han vannet. Så hårføneren. Robert tok kjøttet ut av ovnen, dekket det med folie, la osten på et fat, ryddet benken og satte det siste oppvasken i maskinen.
Dorota dukket opp igjen kanskje tjue minutter før avtalt tid. Robert sluttet et øyeblikk å skjære brød. Hun hadde styllet hår, sminke og en mørkegrønn kjole han ikke hadde sett før. Lange øredobber glitret i ørene, hun luktet parfyme.
Av kvinnen som kort tid før hadde bedt ham om å ikke bråke, var det ikke et spor igjen. – Hvordan ser jeg ut? – Bra. Dorota så nøyere på ham.
Robert hadde på seg en gammel t-skjorte. På underarmen var det en lys stripe med maling som han ikke hadde vasket av dagen før. – Du må også skifte, sa hun. – Men sett først ut snacksene, er du snill.
Det ringte på dørtelefonen. Dorota smilte umiddelbart. – De er her. Hun gikk mot døren.
Robert ble igjen på kjøkkenet. Etter et øyeblikk fylte stemmer leiligheten. – Dorota, for et vakkert hjem! – Flott farge.
Skikkelig forandring. Dorota lo. – Vi har frisket opp litt. Robert stod ved benken og la toast på et fat.
– Vi gjorde alt sammen, la Dorota til. Noen plystret beundrende. – Virkelig? Til og med veggen?
– Klart. Vi har slitt med det hele uken. Robert stivnet et sekund. Så tok han et fat og gikk ut i stuen.
Han hilste på gjestene. Han satt kanskje i to minutter. Så så Dorota på det tomme oste-fatet. – Robert, kan du hente litt mer?
Han hentet. Et øyeblikk senere måtte det åpnes en ny flaske vin, så skulle det legges fram mer brød, så skulle kjøttet hentes ut, så skulle tomme tallerkener samles inn. Dorota satt ved bordet, avslappet, smilende, fortalte om jobben, lo, tok imot gratulasjoner. – Dorota, du har virkelig ordnet alt så fint, sa en av kollegene.
– Å, kom igjen, svarte hun med et smil. – Vi klarte det sammen. Robert bar akkurat en stabel tallerkener til kjøkkenet. Han stoppet.
Sammen. Ordet hørtes merkelig kjent ut. Plutselig så han en annen leilighet, et annet bord, Iwona stående på kjøkkenet. Han husket familiesammenkomster fra år tilbake.
Vi pusset opp. Vi lagde middag. Hos oss er det alltid ryddig. Han hadde sagt det uten å tenke, som om de virkelig hadde gjort alt sammen.
Men ofte hadde han ikke en gang visst når Iwona begynte forberedelsene. Han visste ikke hvor mange ganger hun gikk til butikken, hvor mange timer hun stod ved komfyren, når hun vasket gulvet, når hun strøyk duken. Han kom til det ferdige bordet, satte seg med gjestene, snakket, lo. Og når noen roste maten eller leiligheten, tok han imot ordene helt naturlig, akkurat som Dorota nå.
Robert stod ved vasken med tallerkener i hendene. Fra stuen kom latter. Noen sa igjen noe om den vakre leiligheten. Dorota svarte: – Å, det kostet oss litt arbeid.
Robert så på hendene sine. Og da tenkte han ikke bare på Iwona. For første gang forstod han virkelig hvordan livet hennes hadde sett ut i alle disse årene. Gjestene gikk sent.
Døren lukket seg bak det siste paret, og plutselig ble det stille i leiligheten. På bordet stod glass, små tallerkener, servietter og en halv bolle med matrester. På kjøkkenet hopet oppvasken seg. Dorota tok av seg øredobbene og gikk rett til soverommet.
– For et slit, sa hun og strakte på seg. – Veldig fin kveld. Robert svarte ikke. Han stod ved bordet og samlet inn tomme flasker.
– Vi ordner det i morgen! ropte Dorota. – Nå orker jeg ikke mer. Etter et øyeblikk lukket hun døren bak seg.
Robert ble alene igjen. Denne gangen begynte han ikke å rydde. Han satte seg på sofaen og så på stuen som alle hadde beundret noen timer tidligere. På veggen han selv hadde malt.
På hyllen han hadde flyttet flere ganger. På bordet han hadde stilt til gjestene. Og han hørte igjen én setning i hodet: «Vi gjorde alt sammen. »
Om morgenen våknet han tidligere enn Dorota.
Det luktet vin, stekt kjøtt og gårsdagens mat i leiligheten. Robert samlet søpla i to store poser og gikk ut. Ute var det kaldt. Wrocław var så vidt i ferd med å våkne.
En buss kjørte forbi. Noen luftet hunden sin. Fra bakeriet like ved kom lukten av ferskt brød. Robert kastet posene og gikk for å kjøpe brød.
Han hadde ikke travelt. I bakeriet var det en liten kø. Han stilte seg bakerst og så på hyllene med boller. Da hørte han en kjent stemme.
– Kan jeg få en ostesnurre til? Robert snudde hodet. Ved disken stod Iwona. Et øyeblikk var han ikke sikker på om det virkelig var henne.
Hun hadde kortere hår enn før. En lys kåpe, en enkel veske over skulderen. Hun bar ingen handleposer. Hun så ikke sliten ut.
Tvert imot. Hun var rolig. Iwona snudde seg. Overraskelsen viste seg i ansiktet hennes.
– Robert, hei. – Hei. Et øyeblikk var de begge stille. – Hva gjør du her?
spurte hun. – Jeg bor i nærheten. – Jaså. Hun tok papirposen med brød.
– Hvordan har du det? Robert ville si at det gikk kjempebra, at alt var i orden. Men ordene ville ikke over leppene. – Det går sånn passe.
Og du? Iwona smilte. – Bra. Faktisk veldig bra.
Robert så nøyere på henne. – Du ser annerledes ut. – Bedre eller verre? – Bedre.
Hun lo lavt. – Det er vel bra. De stilte seg til side for ikke å være i veien for andre kunder. – Hva skjer med deg?
spurte Robert. Iwona trakk på skuldrene. – Mye har forandret seg. For eksempel pusset jeg opp leiligheten.
Robert husket med en gang den gamle gangen deres og veggen de i årevis hadde planlagt å friske opp. – Helt alene? Iwona så på ham med et lurt blikk. – Nei, jeg leide et firma.
Dyrt, nesten fire og et halvt tusen. De gjorde alt på noen dager, uten stress. Robert nikket. Iwona rettet på veskeremmen.
– Vet du, etter at du dro, var det rart de første ukene. Robert så ned. – Det kan jeg tenke meg. – Og så la jeg plutselig merke til noe veldig enkelt.
– Hva da? – At jeg har tid. Robert så på henne. – Masse tid, fortsatte Iwona.
– Jeg lager ikke to retter hver dag. Jeg stryker ikke skjorter. Jeg passer ikke på at alt til frokost ligger i kjøleskapet. Jeg planlegger ikke hele uken etter et annet menneske.
Hun sa det rolig, uten bebreidelse. Og det var nettopp det som gjorde mest vondt. – Noen ganger spiser jeg en brødskive med yoghurt, og det skjer ikke noe, la hun til med et smil. – Verden går ikke under.
Robert prøvde å svare med en spøk, men klarte det ikke. – Jeg var også noen dager på Mazury, sa Iwona. – Alene? – Ja, alene.
Og jeg likte det veldig godt. – Kjedet du deg ikke? – Ikke et øyeblikk. Hun så ham rett i øynene.
– Vet du, Robert, før trodde jeg at jeg var sånn hjemmekjær av natur. At jeg bare likte å lage mat, vaske og holde orden på alt. Hun nølte et øyeblikk. – Men så forstod jeg at jeg gjorde det fordi noen måtte.
Robert kjente et trykk i magen. Iwona fortsatte. – All den ordenen, middagene, de rene klærne, innkjøpene – det lagde seg ikke av seg selv. Bare det at du aldri trengte å tenke på det.
Den setningen traff ham nøyaktig der det gjorde mest vondt. Robert så for seg Dorota ved bordet, kjolen hennes, smilet hennes. Vi gjorde alt sammen. Iwona så på klokken.
– Jeg må stikke. – Ja, selvfølgelig. – Ha det bra, Robert. – Du også.
Hun gikk rolig, uten å snu seg. Robert kjøpte brød og gikk tilbake til leiligheten. Dorota var ikke lenger i sengen. Hun lå med telefonen i hånden.
– Å, der er du, sa hun. – Fikk du kjøpt brød? – Ja. – Kan du lage kaffe og kanskje litt frokost?
Hodet mitt verker etter i går. Robert stod i døråpningen. Dorota gled med fingeren over skjermen. – Og så må vi rydde i stuen.
For et rot det ble. Robert så på henne. Så på hendene sine. På huden ved neglen satt det fortsatt en liten flekk med maling.
Han gikk ut i gangen. Åpnet skapet, trakk ut vesken. Dorota dukket opp i døren noen minutter senere. – Hva driver du med?
Robert dro igjen glidelåsen. – Jeg drar. – Hva? – Jeg drar.
Dorota så mot stuen. – Og hvem skal rydde opp alt dette? Robert kastet vesken over skulderen. – Vi skulle jo dele alt likt.
Dorota rynket pannen. Robert åpnet døren. – Min del har jeg allerede gjort. Han gikk.
Han visste ennå ikke hvor han skulle. Til et hotell, til en venn. Kanskje leie et sted for noen dager. Det hadde ikke så stor betydning nå.
Han gikk langsomt langs fortauet med vesken på skulderen. Byen levde i sin vanlige rytme. Og Robert hadde for første gang på mange måneder ingen liste i hodet. Ingen innkjøp.
Ingen middag. Ingen rengjøring. Og stillheten var overraskende lett.